Thursday, May 3, 2012

Ut av dine foreldres grep

En veldig dramatisk tittel ja, men det er tittelen på en ny bok jeg driver å leser. Ut av dine foreldres grep - Slik leger du følelsesmessige sår fra barndommen av Susan Forward.



Den er knall bra! Jeg er helt overrasket over hvor mye jeg kjenner meg igjen i og hvordan ting henger sammen. Ting man ikke trodde hadde noe med foreldrene å gjøre i det hele tatt. Men joda det har det!

For all del, alle foreldre gjør feil. Men så lenge barna vet at voksne også kan gjøre feil. Og at man er glad i dem uansett hva som skjer eller hva de gjør. Hvis man veier opp med forståelse, sympati og glede er det ikke så ille likevel. Men det er jo de som ikke gjør det. De "helsefarlige foreldrene" som det heter i boka. 

Den tar opp psykisk og fysisk mishandling, seksuelt misbruk, de kontrollerende foreldrene, foreldrene som forlater barn, foreldre som forventer at barn skal oppføre seg som voksne, foreldre som er alkoholikere og rusmisbrukere. Foreldre som ignorerer barna, de som får deg til å føle at du aldri er bra nok, de som forskjells behandler, og foreldre som ikke vil gi slipp.

 
Nå har ikke jeg akkuart hatt verdens verste barndom, men det er mange ting jeg føler angående foreldrene mine. Og spesielt de senere årene. Jeg føler meg sviktet på mange måter, oversett, ignorert, at jeg aldri er bra nok og et voldsomt press på å alltid stille opp, selv om jeg ofte føler jeg ikke får en dritt tilbake. Og at det jeg mener og føler, ikke er halvparten så viktig en gang. At jeg må tilpasse meg og skåne og unngå å såre, i stedet for å faktisk si ting som det er eller ting jeg mener. Jeg er så uendelig skuffet over så mye.
Og foreldre skal jo stille opp, men ett eller annet sted har jeg blitt den voksne som må stille opp og støtte gjennom livet. Hadde det bare gått begge veier....

Derfor lånte jeg denne boka på biblioteket. For å prøve å forstå og komme meg over det. Noe som passet kjempebra akkurat i dag, siden vi røyk sammen i en familie krangel. Mamma og broren min vs meg. Noe som alltid ender opp med at de rotter seg sammen, at jeg skriker "hold kjeft" og går min vei. Mens de sitter igjen og snakker dritt. Selv om de vet at jeg hører.

Og alt jeg egentlig har lyst til er å skrike ting de aldri har visst om rett opp i trynet på de, bare for å få dratt de ned fra sin høye hest fortere enn svint. Men det klarer jeg aldri. For jeg vet at de tingene jeg kan si, aldri kan repareres igjen hvis de først blir sagt. Og det kan jeg ikke ta sjansen på. Så da får jeg heller bite i det sure eplet og holde kjeft, mens tårene brenner i øya og klumpen i halsen sveller opp til en melon. 


 Men i dag endte jeg opp med å gå meg en tur, ned til mosodden. Der satt jeg og kasta stein i vannet og skreik alt jeg egentlig vil si inni hodet mitt. Det funker alltid å komme seg ut av huset, vekk fra situasjonen og unna folkene du kunne klort ut øyet på der og da.


Og heldigvis hadde jeg med bankkortet, så da gikk jeg helt til strandtorget. Og shopping blir man jo alltid i godt humør av. Så da koste jeg meg, mens jeg fryda meg for at de sikkert trodde jeg gikk rundt i regnet og var lei meg, mens jeg egentlig koste meg i butikker. 

En ting skal hvertfall være sikkert. At å flytte hjem igjen som voksen, er akkurat like ille som da du var 16 år og man kranglet om lekser, penger og innetid. Dere er kanskje alle noen år eldre, men minefeltene ligger fortsatt overalt i huset og man skal være fordømt forsiktig for ikke å trå feil. Så takk gud for at jeg ikke blir her lenge!

No comments:

Post a Comment